To faser og tålmodighet

Den første tiden min i Asker har bydd på fantastisk miljø, gode spillere, herlig støtteapparat, gode treninger, middels treningskamper og permitteringer grunnet et virus som fant veien til hele verdenssamfunnet. Man kan dele det opp i to faser; før og etter korona.

Vi har fått kjent på det å være individuelle idrettsutøvere. Hverdagen til en fotballspiller er å komme til et prestasjonsmiljø og trene sammen med 20-22 andre lagkamerater. Det har vi ikke fått kjent på siden 11.mars. Og det har vært en liten utfordring.

 

Ikke å forholde oss til det myndighetene har sagt og gjort, men fordi vi som lagspillere mister noe av dimensjonen med å drive vår idrett. Det som er viktig er at vi tar det som læring. Jeg tror faktisk det blir lettere for spillerne å drive egentrening når samfunnet etter hvert åpner opp igjen.

Så ikke er så galt at det ikke er godt for noe!

Før dette hersens viruset kom og taklet oss ut av banen, følte jeg at vi var på rett vei. Vi fikk trent godt. Den nye formasjonen og litt forandring på spillestil, begynte å sitte mer og mer. Selvfølgelig ikke godt nok, men nok til å se at optimismen foran årets sesong ble sterkere og sterkere.

 

Og vi er fortsatt optimister. Og realister. Det viktigste for oss er å bli litt bedre hver dag. Spiller for spiller. Trening etter trening. Og kamp etter kamp.

Vi ser lyset i tunellen blir sterkere og sterkere. Barne- og ungdomsfotballen kan åpne igjen 1.juni, og antagelig får vi trent som vanlig igjen rundt midten av juni. Det gleder vi oss voldsomt til.

Sammen er vi sterke!

Sportslig hilsen,

Vegard Skogheim